fredag 16. juni 2017

Griseri og stor humor: Derfor er Belgia et av verdens viktigste tegneserieland




Nylig utvidet vi i Outland forlagsvirksomheten ved å overta utgivelsen av kommende «Lille Sprint» -album.

Stripen og moderserien «Sprint» er begge tegneserier med opphav i Belgia, et land som i hovedsak er kjent for tre ting: vafler, sjokolade – og tegneserier.

Usensurert moro


Det var i Belgia store deler av den europeiske tegneserietradisjonen ble født, som ga oss blant annet «Tintin», «Sprint», «Viggo», «Smurfene», «Lucky Luke», «Blueberry» og «Sølvpilen» – samt kanskje litt mindre ikoniske godbiter som «Bob Morane», «Bernard Prince», «Allan Falk», «Blake og Mortimer», «Jeremiah», «Blåjakkene», «XIII» og indianergutten «Yakari». Bare for å nevne noen.

I Norge fikk vi vårt første møte med flere av disse seriene enten i tegneseriebladet Tempo (som er tilbake i bokform), eller som samlealbum.

De har blitt en sentral del av vår egen kulturarv og en bærebjelke i den såkalte «niende kunstformen».

Den flamske delen av den belgiske tegneseriekunsten var ofte drevet av katolsk religiøsitet, tradisjonelle familieverdier og oppbyggelige moralleksjoner for prektige gutter og jenter.

Tegneserieforlaget Averbode ble for eksempel drevet av et munkekloster, som ønsket å spre det glade budskapet ut til yngre generasjoner.

I mellomtiden var de franskbelgiske seriene mer opptatt av eventyr, humor og kåtskap. I motsetning til sine amerikanske kollegaer behøvde ikke de fransk-belgiske tegneserieskapere å forholde seg til en strikt sensur, så sensualitet og snusk ble en naturlig del av serier myntet på mer modne lesere.



Disse tegneseriene markerte seg ikke først og fremst med sin politiske korrekthet, og enkelte burde kanskje ha vært utstyrt med en advarsel: «OBS: denne tegneserien kan inneholde spor av småkåte rampegutter som strengt tatt er alt for unge til å tenke på jenter, seksisme, tvilsomme stereotyper, samt flere rasistiske undertoner enn en enmannsforestilling med Steve Bannon».

Fordomsfull Tintin


Sistnevnte element kom særlig godt frem i de tidlige eventyrene til den belgiske nasjonalhelten Tintin, som under sine globetrottende reportasjereiser klarte å fornærme omtrent hver bidige nasjonalitet utenfor Europa.

Tegneserieskaperen Herge reflekterte sin fordomsfulle samtid, men jobbet samtidig for den katolsk-konservative avisen Le Vingtiéme Siécle (eller «Det tjuende århundre», på norsk), der Tintin gjorde sin debut. Hans redaktør Norbert Wallez var selv en ordinert prest og en ivrig tilhenger av fascist-diktatoren Mussolini.

I årenes løp kom Tintin blant annet i klammeri med den amerikanske urbefolkningen, russiske kommunister, pengegriske jøder og hundespisende, kinesiske torturister.

Mest kontroversiell er allikevel «Tintin i Kongo» (først publisert 1931), der den evigunge reporteren drar på ferietur til Afrika for å slakte utrydningstruede dyr, flå apekatter, belære lokalbefolkningen om imperialisme og bli dyrket som en gud.

Late og lettlurte


Herge skildrer afrikanere som late, lettlurte fjols med så lav IQ at hunden Terry gjør narr av dem. «Tintin i Kongo» er unektelig et produkt av en mindre opplyst tid, men da Herge i 1946 tegnet hele serien på nytt i farger gjorde han bare kosmetiske forandringer som tonet ned den imperialistiske attityden.


Dyremishandlingen i tegneserien var dessuten så drøy at Herge måtte forandre «Tintin i Kongo» spesielt for det skandinaviske markedet: og en scene der Tintin sprenger neshorn med dynamitt(!) ble tegnet helt om.

«Tintin i Kongo» er fortsatt så kontroversiell at den aldri er publisert i USA, og i Storbritannia er tegneserien sluppet i forseglet forpakning med strenge advarsler og aldersgrense 16 år.

I 2012 var «Tintin i Kongo» dessuten temaet for et velpublisert erstatningssøksmål , som uten hell prøvde å få albumet inndratt fra belgiske biblioteker og bokhandler.

Herge innrømmet senere at han ikke ante noe om hverdagen i Afrika, og at tegneserien var en «ungdomssynd» som reflekterte en mindre opplyst tidsalder. Han forlangte senere at utgivelser av «Tintin i Kongo» ble utstyrt med et forord som forklarte den historiske sammenhengen.



Etter dette gjorde Herge dessuten en kraftanstrengelse for å studere samfunnsproblemene i landene Tintin besøkte, og var ofte i forkant av tidsånden når det gjaldt kulturell forståelse.

Til Tintins forsvar kjempet han også senere mot slavehandel i «Koks i lasten», forsvarte romanifolket fra diskriminering i «Castafiores juveler» og ble bestekompis med den kinesiske Chang-Chong Chen i «Den blå lotus».

Tintin tidlige år står muligens fortsatt i en særklasse når vi snakker politisk ukorrekthet; men er langt fra den eneste belgiske tegneserien som har skapt kontroverser.

Tvetydige smurfer


Peyos uskyldige barneserie «Smurfene» er stadig temaet for tvilsomme spekulasjoner, og kan med en stor porsjon politisk pågangsmot enten tolkes som ren kommunistpropaganda , en oppvisning i jødehat eller eventuelt en veldig snuskete fabel om hundre blåfyrer som deler en blondine.
Åpent for tolkning.



Uansett litt påfallende at den eneste jenta i dette universet er en jålete fristepike, som den onde trollmannen Gargamel skapte av leire som et redskap for ren ondskap – akkurat som Gud gjorde med Eva i Edens hage.

Så vi tipper at man kunne ha skrevet en interessant doktoravhandling om Peyos mostseningsfylte forhold til kvinner. Kanskje også litt påfallende at smurfene forvandler seg til iltre saltlakris-zombie-negre når de blir syke. Gnap!

Picha på kanten


Mange av de franskbelgiske tegneseriene var imidlertid myntet på et mer modent publikum enn «Smurfene», og kunne dermed utfolde tidsåndens attityder i friere dressur. Vi kunne ha fylt opp en hel bok med tegneserier som ser ut til å være skapt for å tirre militante feminister og sensitive millennials, men noen skiller seg ut.

Vi bør nevne den belgiske vitsetegneren Picha, alias Jean-Paul Walravens . Han skapte en rekke sexfikserte tegneserier, men er mest kjent for sine animasjonsfilmer; deriblant VHS-klassikeren «Jungelbiffen», «The Missing Link» og «Snow White The Sequel».

Francois Walthery sto bak eventyrene med «Natacha», den belgiske tegneserieversjonen av Emmanuelle. En blond, sexy flyvertinne med en forunderlig evne til å bli konstant kneblet og bundet til stoler.



Hun kan neppe sies å være et særlig progressivt symbol for hardtarbeidende kabinpersonell – men i alle fall er rådsnar, fryktløs og veldig fortrolig med sin egen kropp.

Det samme er nymfene i tegneseriealbumene til belgiske Dany (alias Daniel Henrotin), som greit kan summeres opp med dette bildet.

En brunstig rabagast


Vi tror det er tryggest å hoppe over andre eksempler i samme snuskete sidegate, så i stedet beveger vi oss rett videre til et av de store, fransk-belgiske tegneserieikonene: Sprint.

Han ga sitt navn til et av de viktigste tegneseriebladene i Europa: Spirou, der mange av de mest prominente serieskaperne i Belgia og Frankrike fikk sin start. I løpet av sine snart åtti år ble Sprint et nasjonalsymbol på nivå med Tintin.

Han dukker opp på frimerker, veggmalerier og det ble reist en statue til ære for Sprint i byen Charleroi.

Sprint har gått igjennom betydelige forandringer i årenes løp, og ble tolket av flere forskjellige tegneserieskapere; deriblant Robert «Rob-Vel» Velter, legendariske Franquin, Nic Broca og Tome.

Sistnevnte sto bak den mest drastiske forandringen da han i 1987 gikk tilbake til hovedpersonens barndom og skapte avleggertegneserien «Lille Sprint».

Her hadde den heltemodige pikkoloen/reporteren plutselig forvandlet seg til en brunstig liten rabagast – som er mest opptatt av å kikke opp skjørtet på de latterlig velutviklede lærerinnen sine, mens han smugleser porno og leker doktor med småjenter.





Litt paradoksalt at Sprint var så full av hormoner i barndommen, særlig siden han i voksen alder ser ut til å ha totalt mistet interessen for damer. Ja ja, med takhøyde for nivået på en del belgiskfranske tegneserier er «Lille Sprint» fortsatt temmelig uskyldig.

Faktisk så uskyldig at han i 2012 dukket opp i en tegnefilmserie for barn . Til høsten kommer også en fransk barnefilm om «Lille Sprint», som ser ut til å bli omtrent like morsom som «Olsenbanden Junior».

Nei, takke seg til tegneserien, der Sprint fortsatt får lov til å være en skikkelig grisegutt, akkurat som de franskbelgiske tegneserieskaperne som fostret ham.

7 kommentarer:

  1. For en ufordragelig SJW artikkel. Hva blir det neste? Fantomet er ikke kvinne, derfor fortjener den hets?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hæ? Den der bør du forklare litt mer, jeg vet at "sjw" er et skjellsord i visse sirkler, men hva mener du her? At en artikkel om belgiske tegneserier, som peker på at de har boltret seg uten sensur plutselig blir negativt? Lurer på om vi i det hele tatt leste samme greia. Evnt så mater jeg et troll, noe som virker mer logisk enn innlegget dit.

      Slett
    2. Artikkelen handler kanskje om hvordan belgiske tegneserier har vært blottet for sensur, men vinklingen til artikkelforfatteren er hvordan inneholdet av disse seriene har vært så grusomt "diskriminerende", "rasistisk" og "snuskete", at de egentlig burde ha blitt sensurert i fillebiter og serieskaperne burde skamme seg.

      Det er liten forskjell på denne formen for moralformynderi som Outland her utviser, og religiøse fanatikere som gledelig knuser tusenår-gamle statuer, fordi de ikke samsvarer med trendy ideologier og personlig overbevisning.

      Slett
    3. Kanskje vi ser forskjellige ting, jeg oppfatter denne artikkelen som informerende, humrende til dels over fortidens belgiske tegneseriers utskeielser, men uansett på ingen måte dømmende over materialet.

      Angående religiøse fanatikere og tusenår-gamle statuer så tror jeg ikke Outland er så mye involvert eller representerer den gruppen/de handlingene, så kanskje du bør ta den diskusjonen i et annet forum? ;)

      Slett
    4. Jeg har bare sitert forfatterens egne ord. Det er han/hun som påstår at disse seriene er diskriminerende, rasistiske og snuskete; ikke jeg. Nå virker det forøvrig som du selv sitter i samme båt som forfatteren, siden du omtaler disse "tegneserienes utskeielser", som om de har gått langt over en eller annen strek (pun intended).

      I forhold til tusenår-gamle statuer, så sa jeg aldri at Outland var involvert i det, så det stråmannargumentet faller bare tilbake på deg selv.

      Slett
  2. Ja, dette er nok et troll. Artikkelen er da på ingen måte dømmende.

    SvarSlett
    Svar
    1. Eh, skulle opp i tråden over.

      Slett